Introduksjon til Regine Hamsuns Ellipser
Hvor kommer vi fra? Hvem/hva er vi? Hva skjer etter døden- er spørsmål mennesket har stilt og søkt å besvare i årtusener.

En vei å gå er å finne en fellesnevner, noe som er universellt, noe alt og alle er en del av- og bygge videre på dette. Når Regine Hamsun arbeider med den ovale formen- eller ellipsen som gjennomgangsmotiv, er den nettopp et slikt naturens felles multiplum.

Edvard Munch malte fullmånens og solens sirkelform som symbol på gjentakelse, på livshjulet og evigheten. Ellipsen er en langstrakt sirkel. Den elliptiske form tegnes og gjentas i planetenes baner, i eggets, bloddråpens og tårens form, i frø, perler, masker og fotspor.

I renessansen bygget kunstnere sine komposisjoner over sirkelen i sin søken etter harmoni og balanse. I barokken strekkes sirkelen til en oval. Den ovale formen er dynamisk og skaper fornemmelsen av bevegelse. Kanskje var det et resultat av den naturvitenskapelige erkjennelse at Jorden og planetene beveger seg i ellipseformede baner rundt solen- ikke omvendt.

Umiddelbart ser vi at Regine Hamsun kobler den ovale grunnformen både til naturens sterke signalfarger og til grunnfargene. Så og si hele fargesirkelen er representert i de ti store ellipsene i ‘Forandring uten Opphør’. Her er de arrangert som kontraster mellom varmt og kaldt, som komplementærfarger og som nabofarger der den ene fargen ønsker den andre velkommen.

En liggende eller horisontal ellipse vil gi inntrykk av å flyte. Ellipser som er arrangert stående stimulerer en vertikal retning; de synes å være stigende og bærer i seg budskap om vekst og fornyelse. En vertikal komposisjon synes å strekke seg, den søker å knytte sammen det himmelske og jordiske.

Verkene har titler etter hovedfargen. Ikke generelle benevnelser som rød og blå, men etter den spesifike fargens egennavn som Indian Yellow Lake Extra, Manganese Blue eller Schevening Rose Deep Geranium Lake. Kunstneren har et personlig forhold til hver av dem. Slik tilføres verkene ytterligere individualitet og personlighet.

Over dette har Hamsun montert fotograficollager innstøpt i transparent silikon. Plasseringen er ikke tilfeldig; i matematikken kalles det aksens brennpunkter- i kunsten det gyldne snitt. Silikonen er gitt en organisk, bevegelig form. Slik skapes ikke bare kontrast til den ytre ellipse-formen, men også rom i det todimensjonale bildet der collagen danner forgrunn mot den fargede bakgrunnen. Det oppstår en dialog mellom forgrunn og bakgrunn- uttrykket blir dynamisk. Bildene har et skulpturelt, reliefflignende preg- de er på samme tid både to-og tredimensjonale i tillegg til at de også er collager.

Fargene og formene er i seg selv ekspressjonistiske, og ikke minst er komposisjonene abstrakte. Fargene gir assosiasjoner til blomsterkranser, krydderier og frukt; til dufter og smaker. Kandinsky skapte en fargeteori som knytter de ulike fargene til instrumenter: For ham ville den sitrongule ellipsen være som lyden av en trompet...

Det er først når vi går nært innpå bildene at vi får oppleve historiene som skjuler seg i fotocollagene. Her skaper kunstneren et univers av kontraster og tidløshet: Vi ser historie og urkultur, populærkultur og humor, celler og rovkraft, liv-død.

Komposisjonen gir opplevelsen av et omvendt og nesten myopisk perspektiv der betrakteren går fra å se det abstrakte, ned og inn mot det figurative. Når vi på ny går på avstand vil vi ha inntrykkene fra fotocollagen med oss, og synet av fargen får en ny og utdypet mening. Verkene er livsbejaende og aksepterer samtidig døden som en del av helheten, ellipsen og virkeligheten.

De ovale bildene kan minne om speil, men de bringer også med seg assosiasjoner om segl eller våpenskjold. Et byvåpen er for eksempel underlagt heraldiske lover. Hamsun skaper her en universell livets heraldikk.

Hvem er kunstneren Regine Hamsun? Det vet vi mer om etter å ha sett inn i hennes ovale speil, enn si latt dem stråle mot oss. Vi oppdager en minimalistisk maksimalist- en som tar oss med på reiser både på det ytre og indre plan, en pendler mellom makrokosmos og mikrokosmos.


Sandefjord, 10. mai 2008

Lene Sverdstad Bruun
Kunsthistoriker