Introduksjon til Regine Hamsuns Ellipser

Hvor kommer vi fra? Hvem/hva er vi? Hva skjer etter døden- er spørsmål mennesket har stilt og søkt å besvare i årtusener.

En vei å gå er å finne en fellesnevner, noe som er universellt, noe alt og alle er en del av- og bygge videre på dette. Når Regine Hamsun arbeider med den ovale formen- eller ellipsen som gjennomgangsmotiv, er den nettopp et slikt naturens felles multiplum.

Edvard Munch malte fullmånens og solens sirkelform som symbol på gjentakelse, på livshjulet og evigheten. Ellipsen er en langstrakt sirkel. Den elliptiske form tegnes og gjentas i planetenes baner, i eggets, bloddråpens og tårens form, i frø, perler, masker og fotspor.

I renessansen bygget kunstnere sine komposisjoner over sirkelen i sin søken etter harmoni og balanse. I barokken strekkes sirkelen til en oval. Den ovale formen er dynamisk og skaper fornemmelsen av bevegelse. Kanskje var det et resultat av den naturvitenskapelige erkjennelse at Jorden og planetene beveger seg i ellipseformede baner rundt solen- ikke omvendt.

Umiddelbart ser vi at Regine Hamsun kobler den ovale grunnformen både til naturens sterke signalfarger og til grunnfargene. Så og si hele fargesirkelen er representert i de ti store ellipsene i ‘Forandring uten Opphør’. Her er de arrangert som kontraster mellom varmt og kaldt, som komplementærfarger og som nabofarger der den ene fargen ønsker den andre velkommen. 

En liggende eller horisontal ellipse vil gi inntrykk av å flyte. Ellipser som er arrangert stående stimulerer en vertikal retning; de synes å være stigende og bærer i seg budskap om vekst og fornyelse. En vertikal komposisjon synes å strekke seg, den søker å knytte sammen det himmelske og jordiske. 

Verkene har titler etter hovedfargen. Ikke generelle benevnelser som rød og blå, men etter den spesifike fargens egennavn som Indian Yellow Lake Extra, Manganese Blue eller Schevening Rose Deep Geranium Lake. Kunstneren har et personlig forhold til hver av dem. Slik tilføres verkene ytterligere individualitet og personlighet.

Over dette har Hamsun montert fotograficollager innstøpt i transparent silikon. Plasseringen er ikke tilfeldig; i matematikken kalles det aksens brennpunkter- i kunsten det gyldne snitt. Silikonen er gitt en organisk, bevegelig form. Slik skapes ikke bare kontrast til den ytre ellipse-formen, men også rom i det todimensjonale bildet der collagen danner forgrunn mot den fargede bakgrunnen. Det oppstår en dialog mellom forgrunn og bakgrunn- uttrykket blir dynamisk. Bildene har et skulpturelt, reliefflignende preg- de er på samme tid både to-og tredimensjonale i tillegg til at de også er collager.

Fargene og formene er i seg selv ekspressjonistiske, og ikke minst er komposisjonene abstrakte. Fargene gir assosiasjoner til blomsterkranser, krydderier og frukt; til dufter og smaker. Kandinsky skapte en fargeteori som knytter de ulike fargene til instrumenter: For ham ville den sitrongule ellipsen være som lyden av en trompet...

Det er først når vi går nært innpå bildene at vi får oppleve historiene som skjuler seg i fotocollagene. Her skaper kunstneren et univers av kontraster og tidløshet: Vi ser historie og urkultur, populærkultur og humor, celler og rovkraft, liv-død.

Komposisjonen gir opplevelsen av et omvendt og nesten myopisk perspektiv der betrakteren går fra å se det abstrakte, ned og inn mot det figurative. Når vi på ny går på avstand vil vi ha inntrykkene fra fotocollagen med oss, og synet av fargen får en ny og utdypet mening. Verkene er livsbejaende og aksepterer samtidig døden som en del av helheten, ellipsen og virkeligheten.

De ovale bildene kan minne om speil, men de bringer også med seg assosiasjoner om segl eller våpenskjold. Et byvåpen er for eksempel underlagt heraldiske lover. Hamsun skaper her en universell livets heraldikk.

Hvem er kunstneren Regine Hamsun? Det vet vi mer om etter å ha sett inn i hennes ovale speil, enn si latt dem stråle mot oss. Vi oppdager en minimalistisk maksimalist- en som tar oss med på reiser både på det ytre og indre plan, en pendler mellom makrokosmos og mikrokosmos.


Sandefjord, 10. mai 2008

Lene Sverdstad Bruun
Kunsthistoriker

An introduction to the ellipses of Regine Hamsun by art historian Lene Sverdstad Bruun

Where do we come from? And who or what are we? What happens after the moment of death? We humans have been asking those questions and tried to answer them for millennia.

One starting point in the search for an answer might be to find a common denominator, something universal, of which each and everyone is a part- and keep moving from there. When Regine Hamsun works with the oval shape- the ellipse- as a recurring motif, that is an example of such a common denominator- from nature itself.

Edvard Munch painted the circle of the full moon and sun, symbolizing the wheel of life, eternity and repetition. The ellipse is a long circle. The elliptical shape is drawn and repeated in the trajectories of the planets, in the egg, the shape of tears, pearls, seeds, stones and imprints.

During the Renaissance, artists would build their compositions drawing from the circle in their search for harmony and balance. In the Baroque era the circle was streched out to become an oval; being dynamic it conveyed a sense of movement. Maybe that came from the current scientific recognition that the trajectories of the Earth and planets were ellipse-shaped, revolving around the Sun- and not the other way around.

Looking at the series of paintings called Colour Ellipse, you can see that Regine Hamsun connects the primordial shape of the oval with both the strong signal- colours found in nature and the elementary colours. Almost the full colourwheel is represented in those ten works, arranged as contrasts between warm and cold, as complementary colours, or as neighbouring colours- one beconeing the other.

A horizontal ellipse gives the impression of floating. A standing ellipse simulates a vertical direction: they appear to be rising, carrying with them a message of growth and renewal. A vertical composition seems to be streching high- wanting to unify the wordly and the divine.

Her works are named after the dominant colour, not general denominations like red or blue, but the specific name of that particular colour like Indian Yellow Lake Extra, Manganese Blue or Schevening Rose Deep Geranium Lake. The artist has a personal relationship to them. This way, the artwork is further infused with individuality and personality.

On their surface, Hamsun has mounted photocollage cast into transparent silicone. The placement is not haphazard- in mathematics it is called the focal points of the axis- in the art world the golden section. The silicone has been given an organic, moving shape, thus creating contrast not only to the outer perimeters of the ellipse, but also space within the twodimensional photo where the collage acts as foreground unto the underlying colour ellipse itself. A dialogue arises between foreground and background; the expression becomes dynamic. These works posess a sculptural, relief- like quality, being simultaneously two- and threedimensional, in addition to also being collages.

The shapes and the colours are expressionistic by themselves, and certainly the compositions are abstract. The colours encourage assosciations towards garlands of flowers, spices and exotic fruit, to scents and tastes. Kandinsky created a colour theory connecting them to different instruments; for him, the lemon yellow ellipse might have been like the startling sound of a trumpet...

When we move physically close to these works we see the stories unfolding in the photocollages. Here, the artist creates a universe of contrasts and timelessness; we can perceive history and prehistory, popculture and humour, cells and molecules and raw animal power; Life- Death.

The composition conveys an almost topsy-turvy and myopic perspective where the perceiver moves from seeing the abstract and moving down and towards the figurative. So when we move away again, the impression of the smaller photocollage is still with us while the abstractness of the colour ellipse itself takes on a new and deeper meaning. These works are full of life, but they include death as a natural part of the whole, a part of the ellipse, and a part of reality.

The ovals create assosciations to mirrors, towards seals and heraldic images. A city’s coat of arms for example, is underlaid certain heraldic laws. Here, Hamsun creates a universal heraldry of life.

So, who is the artist Regine Hamsun? We know a little more about her after gazing into her oval mirrors and letting them shine towards us. We discover a minimalistic maximalist- someone who takes us on a journey both interior and exterior, like a pendulum between the makrokosmos and microcosmos.

Sandefjord, 10. Mai 2008

Lene Sverdstad Bruun
Art historian